Homo!

(Foto: Millie. Kaun @ Nettby ) 

Livets små faser. 

Har vell alltid vært homofil så lenge jeg kan huske, men har bare ikke klart å putte ord på hva jeg var før jeg var rundt 12-13 år.

På den tiden tenkte jeg vell at det bare var en fase ( en veldig lang en tydeligvis ), muligens pga at ungdommer alltid får proppet i seg at det er bare noe midlertidlig, og at man ikke nødvendigvis trenger å leve med denne legningen.

Det er greit nok at det å ha tiltrekning kan være en fase i puberteten, men kan selv si at det hjelper fint LITE å få høre at den du føler du er der å da er noe som kommer til å forsvinne. Hvorfor ikke bare akseptere at denne gutten/jenta er sånn der og da, og hvis det i tilfelle er en fase så finner man ut av det helt fint selv.  

Putte det i et heterofilt perspektiv, selv om det er urealistisk: 

Sønn: "Pappa, je..jeg tror jeg er heterofil"

Pappa: "Ta det med ro gutten min, det er bare en fase"

Men uansett nå falt jeg litt ut.

Det å være i skapet ble sakte men sikkert en sykdom for meg, som skapte depresjon, selvmordstanker, og dårlig selvtillit. 

Jeg har alltid vært en veldig glad person, som var kjent for å smile konstant, men etterhvert som jeg kom in i puberteten og fant ut hva jeg måtte leve med, så forsvant smilet, energien i øynene og alt ble forvandlet til tunge blikk, og kald oppførsel. 

En del av tankene som gikk i hodet mitt var: "hva kommer familien min til å si?" "kommer jeg til å miste mine venner?" og egentlig de typiske spørsmålene som ungdommer har i hodet sitt. 

Etterhvert så viste jeg meg ikke så mye i offentligheten lengre, og hjørnet på sengen min ble mitt nermeste hjem, der jeg hørte på musikk som ikke akkurat løftet meg opp, men dro meg enda lengre ned i helvete. 

Dette helvete varte til jeg nesten ble 17 år, og våknet opp tidlig på dagen, kroppen og hodet mitt føltes helt annerledes, jeg var ikke den samme personen, var noe som hadde gitt meg livsgnist igjen. Uten å vite hva det var, så bestemte jeg meg for å følge opp den tanken jeg hadde i hodet.

Tanken i hodet var så mye som: "Jeg skal fortelle til alle jeg kjenner i dag at jeg er homo".

Og det gjorde jeg, merkelig nok møtte jeg nesten på alle jeg kjente den dagen. 

Søsteren min og jeg var på butikken, og når vi var på vei ut, kjente jeg fikk ekstremt med sommerfugler i magen, og POFF der sa jeg det.

reaksjon? reaksjonen var så mye som "ÆÆÆÆÆÆÆ JEG VISSTE DET!!!" 

Så tror jeg det ble mye hopping og hyling hvis jeg ikke tar feil *ler*.

( dette tok jo hun da veldig positivt ).

Senere snakket jeg med faren min, han hadde vell og en mistanke om det fra før av, siden jeg ikke var så veldig fan av "mannearbeid", og at flis var min største frykt for mine vakre babyhud hender. 

Alle mine venner tok det helt fint. 

( nå har jeg både typiske gangster venner, sosser, goths osv )

Og det at gangstere og sosser er mer homofobiske av seg, tror jeg er crap. 

Dette ble litt mye for en blogg synes jeg. Men ja Selvtilliten min ble topp, jeg begynte å fikse meg på håret, og shoppe som en mad-man, jeg levde livet mitt som Robin. 

Utdrag fra et selvmordsbrev av en 15 år gammel gutt:

-"No I wont let anyone else hurt me. That is anyother reason why I will commit suicide. Nobody will hurt me agaoin ever erer. No one will call me a fag or a queer or a pussy or a fag boy or anything. Nobody is going to spit on me again. Or write faggot on my lockoer of send me letters telling me that I should go to anothershcool because I am a faggot" 

 -"Goodbye I love you mom and dad but I hate almost everyone else. Don't be sad.

I am happy now."

Ps: Lev livet ditt til det fulleste, og ikke la noe hindre deg for å være den du er. 

Har du lignende erfaringer?